10. mars er det ti år siden Marianne Gullestad døde så altfor tidlig. Gjennom en omfattende og betydningsfull karriere som antropolog, de siste ti årene ved Institutt for samfunnsforskning, ga hun viktige bidrag til vår forståelse av det norske samfunnet og av hvordan «norskhet» og annerledeshet skapes og endres. Hun var en skarp, tydelig og uredd stemme i det offentlige, hun skapte debatt, og er en stemme som mange fortsatt savner.
Det er både vemodig og inspirerende å ta fram igjen de mange publikasjonene til Marianne – fordi de beskriver vår nære fortid, og jeg opplever at denne tiden har noe ved seg som virker både litt troskyldig og eksotisk i dag.
Nytt blikk på eget samfunn
Det var fremdeles sjelden at norske antropologer gjorde feltarbeid i sitt eget samfunn da Marianne tok magistergraden ved Universitetet i Bergen i 1975. Framfor å rette blikket mot de fremmede «andre», var hun i dette arbeidet interessert i det alminnelige som vi ellers overser: Hjemmet, vennskap og familieliv, bykultur og barns lek.
Doktoravhandlingen Kitchen-Table Society, om «vanlige, skikkelige folk» (deres eget begrep), gjorde for alvor Marianne til en nasjonalt og internasjonalt anerkjent forsker. Boka var original på flere måter: For det første var dette en historie om kvinners liv slik de fortonet seg ’innenfra og nedenfra’ – over kaffekoppen blant husmødre og venninner i en drabantby i Bergen. Dessuten greide hun å gripe «det store i det lille» med sin interesse for hva hverdagslivets trivialiteter i en forstad til Bergen kunne si om det å være menneske, i vårt samfunn og i vår tid.
Boka gir en overveldende detaljrikdom i observasjoner og drøftinger (for eksempel drøftingen av de ulike tolkninger av å holde huset i orden). Du kan levende se for deg teakbordet, skjenken, gardinene og fargene i blokkleilighetene.
Det var også nytt at hun skrev om norske forhold på engelsk. Mange kollegaer antok at temaet ikke ville interessere et akademisk publikum utenfor Norge. At det å skrive på engelsk var et riktig og framtidsrettet valg viser anerkjennelsen boken har fått, blant annet da den i 1996 ble kåret av tidsskriftet Contemporary Sociology som en av de mest sentrale bøkene de siste 25 årene.
«Oss» og «dem»
Mariannes forskning på «det nye Norge» – det flerkulturelle samfunnet og forståelsen av andre – er en viktig og innflytelsesrik del av norsk innvandrings- og integreringsforskning i en tidlig fase. Som majoritetsforsker konsentrerte hun seg om «vårt» blikk på «dem» i det som ble den kontroversielle, men også innflytelsesrike, boken Det norske sett med nye øyne (2002).
Materialet var tekster hentet fra norske elitepersoner, kolleger og andre debattanter i det offentlige rom. Gjennom deres utsagn avdekker hun dypere tankemønstre, kulturelle kategorier og stereotypier som gjør hverdagslig trakassering og rasisme mulig. Blant annet undersøkte hun hvordan norske forståelser om tilhørighet, og forestillinger om slektskap og avstamning, kan ligge til grunn for subtile former for rasisme. Konklusjoner om norsk hverdagsrasisme skapte reaksjoner og debatt i en periode der innvandringsforskning var både polarisert og politisert.
Likhet og ulikhet
Forståelsen av likhet og likhetens grenser var et tema som ble utviklet gjennom alle Mariannes arbeider. Noe forenklet går likhetslogikken ut på at personer i mange uformelle sammenhenger må oppfatte seg som like for å føle seg likeverdige. Det fører ofte til en samværsstil der det partene har felles framheves, mens ulikhetene så langt som mulig holdes høflig utenfor samværet. Dette kalte hun «forestilt likhet».
Denne forståelsesrammen kan forstås på flere nivåer og er blant annet senere brukt av den danske antropologen Karen Fog Olwig for å analysere integreringsregimer i Danmark. Olwig finner, i tråd med Mariannes analyser, at innvandring har ført til et økende fokus på å framstille Danmark som homogent i møtet med økt globalisering – som et forestilt fellesskap bygget på metaforer som slekt, familieforhold og stammetilhørighet. Samtidig nedtones sosiale, klassespesifikke og regionale forskjeller i «det danske», og også de religiøse og språklige variasjoner som blant annet Olwig selv vokste opp med.
Utfordret forskere
Marianne var særlig opptatt av å analysere fram de implisitte forestillingene som preger våre handlinger. Hun satte søkelyset på vendinger og begreper som «brukes som begrunnelser uten at de selv behøver å begrunnes». I Norge sett med nye øyne utfordrer hun forskere til å gjøre nettopp dette for å forstå samfunnsutfordringene.
Som antropolog som arbeider med flere sterkt politiserte felt, som enslige mindreårige asylsøkere, menneskehandel, tiltak mot tvangsekteskap og assistert retur av migranter til sine hjemland, har jeg selv erfart hvor viktig denne utfordringen er for å nyansere de umiddelbare forståelsene og analysene. Dette er noe av det viktigste antropologien kan bidra med i studiet av eget samfunn, og en sentral del av arven etter Marianne Gullestad.
