I dag forskes det på innvandring og integrasjon ved alle universiteter og de fleste samfunnsvitenskapelige forskningsinstitutter. Utviklingen har samtidig vært preget av en forskyvning i faglig dominans og beveget seg fra personlig engasjement, via åpne konflikter om rasisme og multikulturalisme, til dagens dominerende fokus på innvandringens konsekvenser for velferdsstaten.
Arnfinn H. Midtbøen presenterte nylig innvandringshistorien sett med faghistorisk blikk i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift. Nå er den tilgjengelig i essayform, publisert i Klassekampen 7. juni:
Forskerne og innvandrerne
Siden 1970-tallet har norsk migrasjonsforskning forlatt sitt aktivistiske utgangspunkt. Hvilke spørsmål stiller den i dag?
I konfliktfylte spørsmål foregår det et viktig samspill mellom samfunnsforskningen og den bredere offentligheten. Mens forskere bidrar til å sette premisser for hvordan slike temaer skal forstås, påvirker politikkutviklingen og den offentlige debatten hvilke spørsmål forskerne tar med seg videre. Kampen om definisjonsmakt internt i de samfunnsvitenskapelige miljøene har også politisk betydning: Hvilke perspektiver som er de rådende endres over tid, ofte som resultat av harde konflikter – og i takt med det bredere debattklimaet. Den norske migrasjonsforskningen er et godt eksempel på et felt der de rådende perspektivene har endret seg over tid.
I Norge oppstod migrasjonsforskningen på begynnelsen av 1970-tallet. Da innvandrere fra land som Pakistan, Tyrkia, Marokko og India begynte å komme til Norge i slutten av 1960-årene, fantes det ikke her noen etablert forskningstradisjon eller analytiske verktøy for å studere innvandring. Da sosiologen Aud Korbøl, pioneren i norsk innvandringsforskning, begynte å forske på de såkalte «fremmedarbeiderne» i 1970, samlet hun derfor inn all tilgjengelig statistikk fra Statens utledningskontor om hvem som kom, og hvorfor. Og hun intervjuet samtlige pakistanere som hadde kommet til Norge innen mars 1971 – til sammen 335 personer.
Ved inngangen til 1970-årene hadde pakistanerne blitt etablert som selve symbolet på den nye innvandringen. Det er snakk om små forhold; antall yrkesaktive pakistanere i Norge hadde økt fra 14 personer i 1967 til 113 i desember 1970 og var i mars 1971 altså kommet opp i 335. Det vesle antallet ble likevel oppfattet som en «eksplosiv økning», fremstilt i avisene som «press på grensene» og omtalt som «pakistanerproblemet».
Den offentlige innvandringsdebatten i 1970-årene stod i sterk kontrast til forskningen, som den gang var preget av aktivisme – i form av engasjement for ulike minoritetsgruppers sak. At den tidlige innvandringsforskningen hadde en sterk idealistisk-ideologisk slagside, er også tydelig i Aud Korbøls arbeider. Den aktivistiske profilen betyr ikke at den tidlige forskningen var av dårlig kvalitet. Korbøls avhandling, for eksempel, er et imponerende stykke arbeid om alt fra pakistanernes sysselsettingsmønstre til deres sosiale organisering.
Utover 1980-tallet vokste forskningsfeltet gradvis. Mye av forskningen var offentlig finansiert og initiert oppdragsforskning om blant annet innvandreres boforhold og arbeidsmiljø og innvandrerkvinners muligheter i arbeidslivet. De få migrasjonsforskerne var stort sett venstreradikale og kritiske til det de oppfattet som myndighetenes strenge innvandringspolitikk.
Etter hvert ble de også bekymret for majoritetens holdninger til innvandrere. Det hadde vokst fram en uro i den norske befolkningen, særlig knyttet til økningen av flyktninger og asylsøkere, og det ble rapportert om alvorlige tilfeller av rasisme. Samtidig fant det sted en innvandringsfiendtlig dreining i mange europeiske land: Jean-Marie Le Pen slo gjennom med sitt Front National i Frankrike, Jörg Haider og Frihetspartiet var på sterk frammarsj i Østerrike. FrPs formann Carl I. Hagen var utvilsomt inspirert av disse bevegelsene da han i lokalvalgkampen i 1987 klarte å gjøre innvandring til en hovedsak. Frp gjorde sitt beste lokalvalg noensinne, og ved Stortingsvalget to år senere ble partiet etablert som Norges tredje største parti.
Ettersom innvandring vokste fram som et viktig tema i politikken, ble det også et statsvitenskapelig interesseområde. Den norske valgundersøkelsen er et godt eksempel på dette: Første gang et spørsmål om innvandring ble stilt i valgundersøkelsen overhodet, var i 1977. I 1981-undersøkelsen ble det ikke stilt et eneste spørsmål om innvandring, mens det i 1985 igjen ble stilt ett. Ved stortingsvalget i 1989, to år etter FrPs gjennombrudd, inkluderte valgundersøkelsen hele fem spørsmål om innvandring – like mange som i valgundersøkelsen fra 2013. To av disse spørsmålene har blitt gjentatt ved hver eneste undersøkelse siden: Om vi i dårlige tider først og fremst bør sørge for arbeid til nordmenn, og om innvandring utgjør en alvorlig trussel mot vår nasjonale egenart. Det er ingen tvil om FrP hadde satt nye spørsmål på den politiske dagsordenen.
Meningsmangfoldet i migrasjonsforskningen på 1980-tallet var fortsatt ganske begrenset. De klart dominerende standpunktene var innvandrernes rett til å bevare sine kulturelle tradisjoner, kritikk av den norske innvandringspolitikken og solidaritet med verdens flyktninger.
På 1990-tallet begynte dette å endre seg. Migrasjonsforskningen skulle i dette tiåret blant annet handle om innvandrernes levekår og integrasjon i det norske samfunnet og nordmenns holdninger til innvandrere. Etter hvert fikk vi de omfattende debattene om rasismespørsmålet, multikulturalisme og norsk integrasjonspolitikk. I dette tiåret ble også skyttergravene i migrasjonsforskningen etablert.
I den ene skyttergraven satt flere sterke, offentlige intellektuelle – mange av dem antropologer, som Thomas Hylland Eriksen og etter hvert Marianne Gullestad – som kritiserte majoritetens undertrykkelse av minoriteter, og ville dekonstruere norsk kulturell identitet. I den andre skyttergraven satt sosiologer som Ottar Brox og Sigurd Skirbekk og antropologer som Unni Wikan og Inger lise Lien, som kritiserte norsk innvandringspolitikk og det de oppfattet som ukritisk innvandringsvennlighet i fagfeltet. Konflikten mellom disse miljøene skulle bli et skisma i den norske migrasjonsforskningen.
Den faglige rasismedebatten startet for alvor etter publiseringen av en Fafo-rapport i 1990, som konkluderte med at den norske befolkningen ikke er rasistisk. Denne konklusjonen dannet senere utgangspunkt for Ottar Brox’ bok Jeg er ikke rasist, men… (1991), der han karakteriserte den norske innvandringsdebatten som et moralmesterskap der legitim kritikk av innvandring stenges ute.
Både Fafo-rapporten og boken til Brox møtte motstand fra andre forskere. Statsviteren Anders Todal Jensen introduserte i 1994 et norsk publikum for hele spekteret av internasjonal teori om de nye formene for rasisme som amerikanske og europeiske forskere utviklet på 80-tallet. Et hovedpoeng for Jensen var at diskriminering kan rettferdiggjøres av mennesker som oppfatter seg selv som tolerante, i samfunn som fordømmer diskriminering.
Den norske fagdebatten om multikulturalisme startet for alvor med utgivelsen av Unni Wikans omdiskuterte debattbok Mot en ny norsk underklasse (1995). Her hevdet Wikan at myndighetene hadde vært så redde for å tråkke innvandreres «kultur» på tærne at de hadde sett gjennom fingrene med problemer som æresvold og tvangsekteskap. Boken var kontroversiell og hun møtte sterk motstand. Men Wikan traff en nerve, og synspunktene hennes fikk stor innflytelse – både på politikkutviklingen på 2000-tallet, og i form av en opprivende debatt om kulturrelativisme internt i antropologien.
Utover 2000-tallet vokste det frem en økende forståelse for grunnleggende dilemmaer i det flerkulturelle samfunnet. Migrasjonsforskere begynte å snakke om problemer knyttet til innvandreres sysselsetting, etnisk segregering og kjønnskonservative holdninger i enkelte innvandrermiljøer. Slik begynte pendelen å svinge fra det vi kan kalle de innvandringsliberale stemmene, til stemmer som viste en annen forståelse for styringsmaktens perspektiv og majoritetens rett til å forsvare sin livsform.
Denne dreiningen i forskningen fikk sitt politiske motsvar under Bondevik II-regjeringen. I den første stortingsmeldingen om integrering på 2000-tallet – den såkalte Mangfoldsmeldingen – er «grenser for toleranse» og krav til oppslutning om «norske verdier» – likestilling, rettsstat og demokrati – klarere formulert enn i tidligere meldinger. Mangfoldsmeldingen må også ses i sammenheng med innstrammingen av flyktning- og asylpolitikken, loven om introduksjonsordningen og den nye statsborgerloven – som strammet inn reglene for å bli norsk statsborger.
Én forklaring på denne restriktive dreiningen er samfunnsforskningens gjennomslag. Men en vel så viktig forklaring er endringer som fant sted både internasjonalt og i Norge.
Terroranslaget 11. september 2001 førte til en tilstramming i innvandringspolitikken og et økende fokus på internasjonal terror både i USA og i mange europeiske land. 11. september danner utvilsomt et viktig internasjonalt bakteppe for de politiske endringene som fant sted i Norge. Samtidig startet det som skulle bli en endring av den norske offentligheten: Stemmer fra innvandrermiljøene selv begynte å melde seg på i integrasjonsdebatten – stemmer som velmenende forskere inntil da hadde snakket på vegne av. Slik oppsto en ny, og mer mangfoldig, dynamikk i innvandringsdebatten.
Kombinasjonen av EU-utvidelsene i 2004 og 2007, som førte til den største innvandringen til Norge noensinne, og en vedvarende høy innvandring fra utenfor Europa, åpnet samtidig opp for nye problemstillinger. Særlig forholdet mellom migrasjon og velferd ble sentralt. Heller enn å kritisere myndighetene bidro denne forskningen til å forklare og legitimere den norske innvandrings- og integrasjonspolitikken: Et sjenerøst omfordelingssystem som skal favne alle, forutsetter streng grensekontroll. Og de som har fått lovlig opphold må raskest mulig sluses inn i produktivt arbeid for ikke å bli en belastning på velferdsbudsjettene.
Denne vendingen hadde stort politisk gjennomslag. Det første Brochmann-utvalgets utredning om velferd og migrasjon (NOU 2011: 7) har blitt en standardreferanse i politisk debatt. Rapporten ble kritisert for å være det endelige gjennomslaget til Frp i forskningen. Riktigere er det nok å si at dette er klassisk sosialdemokratisk tenkning – strippet for den moralismen som kjennetegnet de opphetede innvandringsdebattene på 1990-tallet: Alle skal med, men man må yte for å nyte. Brochmann II-utredningen (NOU 2017: 2), som ble publisert på nyåret 2017, bygger videre på denne tankegangen.
Pendelbevegelsen var fullført ved utgangen av 2000-tallets første tiår: Migrasjonsforskningen på 1970- og -80-tallet var preget av engasjement for innvandrernes sak og et ønske om å forstå innvandrerne på deres kulturelle premisser. 1990-tallet var tiåret for de store, offentlige kontroversene, som skulle pågå et stykke ut i det nye årtusenet. Men ved inngangen til 2010-tallet var disse debattene blitt erstattet med en ny, dominerende agenda; et ønske om å forstå statlig politikk på statens premisser – med innvandringens økonomiske konsekvenser for velferdsstatens bærekraft som underliggende, normativt perspektiv.
Det siste tiåret har innvandring for alvor blitt en del av samfunnsforskningens mainstream, og studeres innenfor samtlige samfunnsvitenskapelige disipliner. Problemet er at forskere som før lå i åpen konflikt i dag ser ut til ikke engang å lese hverandres arbeid. Migrasjonsforskere som deltar i offentlig debatt ligger enten tett opptil en statlig styringsideologi eller er uten interesse for stort annet enn vitenskapelig publisering i topptidsskrifter. Kanskje har det blitt vanskelig å reise andre problemstillinger enn innvandringens økonomiske eller velferdspolitiske implikasjoner, og kanskje bidrar det innvandringskritiske fokuset i offentligheten til at mer liberalt orienterte forskere skygger banen.
