I en ny kronikk i Klassekampen ser forsker Magnus Rasmussen ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) nærmere på streik som fenomen i Europa – og i norsk sammenheng.
Rasmussen viser at det er i land hvor fagforeningene hverken er sterke eller svake at konflikt er mest sannsynlig.
Funnene er en del av forskningsprosjektet Mellom inntektssikring og aktivering: trygdepolitikkens legitimitet og iverksetting (TREfF-2).
Les hele kronikken hans her:
Hvor ble streiken av?
Kronikk av Magnus Bergli Rasmussen, på trykk i Klassekampen 2. august 2017
Antall streiker har falt dramatisk siden 1990-tallet i alle industrialiserte land. Ser vi på gjennomsnittlig antall tapte arbeidsdager som følge av streik blant industrialiserte land, har antallet falt fra 6253 dager til 267 dager fra 1979 til 2014. Vi må tilbake til 1800-tallet for å finne lignende tall. Fra å bli ansett som et nødvendig onde, ser streiken ut til å omtrent forsvinne som fenomen.
En mulig forklaring er at streiker ikke lenger fungerer etter intensjonen. Den amerikanske sosiologen Jake Rosenfeld viser at den tidligere observerte sammenhengen mellom streiker og lønnsøkning i USA har forsvunnet. Det er ikke lenger slik at en streik fører til økte lønninger, og streiker er heller ikke lenger forbundet med reduserte inntektsforskjeller mellom arbeidere på industrinivå. Tvert imot er det fall i sysselsetting og lavere lønninger som ofte blir følgen av streik, og amerikanske fagforeninger har derfor lite å vinne på å streike.
Rosenfeld mener dette forklarer den amerikanske utviklingen etter 1980. De nyeste tallene viser at det i USA aldri har vært færre streiker siden føderale institusjoner begynte å føre statistikk på streik. Forklaringen kan være at fagforeningen er blitt for svake. De lavere streiketallene i USA sammenfaller med den lave organisasjonsprosenten, bare elleve prosent av lønnsarbeiderne er organisert, like lavt som på 1910-tallet.
Rosenfelds forklaring blir imidlertid problematisk om vi søker å benytte den på andre industriland. Det er ikke alle land hvor fagforeningene står så svakt som i USA. Blant dagens industriland har Finland, Sverige, Danmark og Norge klart å holde en organisasjonsgrad over 50 prosent.
Samtidig kjennetegnes disse landene, helt siden etter 1930-tallet, av relativt rolige arbeidsmarkeder – streikeraten er gjerne under gjennomsnittet for hva vi ser generelt for industrialiserte land. I Sverige har streikeraten etter år 2000 vært på linje med USA, samtidig som organisasjonsgraden er rundt 70 prosent.
Det streikes altså lite når fagforeningene er svake, men det streikes også lite når de er relativt sterke. Samtidig er graden av konflikt gjerne meget høy i land med mellomsterke fagforeninger, som Italia. Hvorfor er det slik? Den svenske statsviteren Johannes Lindvall argumenterer for at sammenhengen mellom fagforeningsmakt og streikeraten avhenger av hvordan partene i en streik vurderer maktbalansen seg imellom. Usikkerhet om maktbalansen er størst når ingen av partene har klart overtak.
Når fagforeningene er svake, har de ikke ressurser til å streike – de mangler streikekasser eller blir muligens stoppet av lovverk som gjør det vanskelig å mobilisere. I disse situasjonene er det arbeidsgiveren som dikterer utfallet. Begge aktører vet dette, og man unngår en kostbar streik. Når fagforeningene er sterke er også streikeraten lav, men da fordi arbeidsgiverne vet at hvis de går imot fagforeningenes er de organisatorisk sterke nok til å overleve en lang streik. Arbeidsgiverne vil dermed bøye av for å unngå streik.
Det er altså mellom disse ytterpunktene at konflikt er mest sannsynlig. Forklaringen ligger i usikkerheten rundt maktforholdet. Hvis arbeidsgiverne tror at fagforeningene fortsatt er svake mens fagforeningene faktisk har økt sine medlemstall og dermed mener de kan tåle en streik, vil lønnsforhandlingene gå trått og kunne ende i streik.
For å teste Lindvalls teori har jeg samlet inn data på fagforeninger og streiker for 60 land mellom 1880 til i 2010. Jeg finner at mønsteret mellom fagforeningsmakt og streik går igjen slik man skulle forvente av Lindvalls teori, både mellom land og innad i land.
Sistnevnte kobling må jeg utbrodere: I land med svake fagforeninger streikes det lite. Streikeraten øker imidlertid jo sterkere fagforeningene blir. Når organisasjonsraten passerer rundt 40 prosent av arbeidsstokken, synker streikeraten igjen. Det er med andre ord mye som tyder på at usikkerhet rundt maktforholdet mellom fagforeninger og arbeidsgiver driver streikeraten, og at det leder til stigende – men så fallende – streikerater når andelen fagorganiserte øker.
Vi kan bruke Lindvalls teori til å lage kvalifiserte gjetninger om den framtidige streikeraten. Siden industrialiserte land ser ut til å dele seg i to grupper: de med svake og de med sterke fagforeninger, er implikasjonen at vi totalt sett vil se mindre streiker.
Samtidig er det noe usikkerhet forbundet med en slik prediksjon. Basert i de senere årenes utviklingstrekk, kan det antas at det er lite sannsynlig at land som i dag har svake fagforeninger kommer til å se økt medlemskap, og sannsynlig at land med sterke fagforeninger kan oppleve fall.
Det siste har allerede begynt å skje i de nordiske land bortsett fra Norge – som tradisjonelt har hatt lavere organisasjonsrate enn sine naboer. På sikt vil dette kunne lede til usikkerhet rundt maktforholdet i arbeidsmarkedet, noe arbeidsgiverne vil kunne prøve å teste gjennom forhandlingssystemet.
Dersom vi lar dette skje, vil vi (igjen) kunne se økt konflikt i form av flere streiker.
