Bidrar motvilje mot innvandreres mottak av barnetrygd til å svekke oppslutningen om selve ordningen? Dette er tema for artikkelen «Welfare nationalism and popular support for raising the Child Allowance: Evidence from a Norwegian Survey Experiment» som Ann-Helén Bay, Henning Finseraas og Axel West Pedersen nettopp har publisert i tidsskriftetScandinavian Political Studies.
Resultatene viser at oppmerksomhet om nyankomne innvandrerfamiliers rett til barnetrygd i liten grad har negativ innvirkning på holdningene til forslag om å øke barnetrygden. Derimot har oppmerksomhet om at arbeidsinnvandrere fra EØS-land kan eksportere barnetrygden til barn bosatt i opprinnelseslandet stor negativ innvirkning på velgernes syn vedrørende forslag om å øke barnetrygden.
Studien er utformet som et web-basert survey-eksperiment. Et representativt utvalg på 1667 respondenter ble i første omgang bedt om å ta stilling til et forslag om å øke barnetrygden som et virkemiddel i bekjempelsen av barnefattigdom. Vel halvparten uttrykte i utgangspunktet støtte til forslaget. Deretter ble respondentene bedt om å ta stilling til forslaget på nytt etter å ha fått tilleggsinformasjon. Utvalget ble tilfeldig delt i to like store grupper der den ene ble gjort oppmerksom på at også nyankomne innvandrerfamilier har rett til å motta barnetrygd, mens den andre fikk informasjon om at arbeidsinnvandrere fra EØS-land har rett til norsk barnetrygd også for barn bosatt i hjemlandet.
Resultatene viste at informasjonen gitt til den første gruppen hadde liten innvirkning på holdningene til å øke barnetrygden, mens informasjonen som ble gitt den andre gruppen hadde meget stor innvirkning. I den andre gruppen var det bare litt over halvparten av de som opprinnelig gikk inn for å øke barnetrygden, som fastholdt sin støtte til forslaget etter å ha fått informasjon om EØS-arbeideres rett til eksport av barnetrygd.
Én mulig forklaring på resultatene er at arbeidsinnvandrere fra EØS ses på med større skepsis enn innvandrere flest fordi de i større grad enn flyktninger og asylsøkere konkurrerer om jobber og truer lønns- og arbeidsvilkår til norske arbeidstakere.
Artikkelen peker imidlertid på en annen mulig forklaring. I Norge har vi tradisjonelt oppfattet barnetrygden som en stønad til barnet som kanaliseres via mor. EUs regler for trygdekoordinering bygger imidlertid på tanken om at barnetrygden er en økonomisk stønad til barnets hovedforsørger. Når EØS-arbeidere på grunn av EU-reglene har krav på barnetrygd for barn bosatt i hjemlandet, så bryter det med den tradisjonelle tenkningen om barnetrygden i Norge, og dermed svekkes støtten til selve ordningen. Denne tolkningen styrkes av analyser som viser at en stor del av de som skifter standpunkt etter å ha fått informasjon om EØS-arbeideres rett til barnetrygd, for øvrig er motstandere av å innføre lavere trygdeytelser til innvandrere.
I forhandlingene med Storbritannia i vinter, åpnet EU for å tillate at stønadssatsene ved eksport av barnetrygd justeres i forhold til prisnivået i mottakerlandet. Et slikt tiltak kan bidra til å styrke legitimiteten til barnetrygden. En enda mer radikal løsning ville vært å endre koordineringsreglene slik at det er bostedet til barnet og ikke lokaliseringen av farens arbeidsplass som er avgjørende for retten til barnetrygd.
