Unge som rømmer fra tvangsekteskap eller æresrelatert vold, flykter fra dramatiske situasjoner, og har behov for akutt hjelp.
De trenger ofte oppfølging utover et opphold på krisesenter. Det nasjonale botilbudet er et midlertidig tilbud, og varer i seks måneder for unge over 18 år.
Julia Orupabo og Marjan Nadim ved Institutt for samfunnsforskning har gjennomført en studie av behovene ungdom som har vært utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold har, og hvordan det nasjonale botilbudet imøtekommer disse gjennom miljøterapeutisk oppfølging.
-Vi fant at det nasjonale botilbudet for denne gruppen lykkes med å skape tillit hos de unge, styrke deres selvverd og trygghet gjennom målrettet omsorgsarbeid. Utfordringen ligger i å forhindre at de opplever en belastende bruddsituasjon når de flytter ut fra boligen, sier Julia Orupabo.
Ungdommene trenger støtte og hjelp
Dette er ungdom som ofte står svært alene, etter å ha søkt hjelp på grunn av alvorlige krenkelser fra familien. De trenger støtte og hjelp til trygghet og sikkerhet, bearbeiding av traumer, ensomhet og nytt nettverk. Mange trenger også kunnskap om hvilken hjelp samfunnets velferdstjenester kan gi, som NAV, politi, psykisk helsevern eller familieverntjenesten, i tillegg til hjelp til å etablere kontakt med disse tjenestene.
Dette er funnene i en undersøkelse som forskere ved Institutt for samfunnsforskning har utført. Forskerne gjennomførte intervjuer med nåværende og tidligere beboere og ansatte ved boligene.
Å få selvverdet tilbake
-De unge vi har snakket med opplever langt på vei at de får dekket behovet for omsorg, og det å tilhøre et fellesskap mens de bor i botilbudet. Ungdommene opplever å gå fra en tilværelse der de føler seg verdiløse og knust, til å få selvverd og styrke gjennom et opphold i botilbudene, sier Orupabo.
Et typisk eksempel på hvor viktig relasjonen mellom beboerne og de ansatte er, er at de unge omtaler de ansatte som sin familie, mor eller søster. De ansattes miljøterapeutiske relasjonsarbeid dekker sånn sett de mest sentrale behovene hos de unge. De lykkes med å bygge en tillitsrelasjon til beboerne, og lære de unge til å bli mer selvstendige gjennom å gi dem bekreftelse, nærhet og trygghet, viser studien.
Å minske bruddet ved utflytting
Botilbudet skal ruste de unge til å håndtere et selvstendig liv på seks måneder. For noen av de unge blir utflyttingen som å oppleve et nytt brudd med mennesker de har blitt glad i. En tidligere beboer setter ord på det mange sier at de savner:
«Jeg savner at jeg ikke hadde noen rundt meg, noen som banket på døra for å høre hvordan det går. Jeg var helt alene».
Forskerne fant at det er flere dilemmaer i oppfølgingen rundt sårbare grupper som bor i slike midlertidige tilbud. Selv om botilbudene er gode på å arbeide med det interne miljøet, det vil si å bygge en relasjon mellom beboer og ansatt, kan det oppstå unødige avhengighetsrelasjoner.
Miljøterapi handler om å jobbe med miljøet rundt beboeren for å fremme beboerens utvikling mot et selvstendig jeg. Miljø omhandler imidlertid mer enn relasjonen mellom ansatt og beboer. Det neste skrittet for læring, er at personalet også lærer beboerne å stole på andre mennesker igjen. Her kommer eksterne aktører utenfor botilbudet inn. Miljøet kan også omhandle skole, arbeid, lege, vennenettverk, frivillige, NAV osv.
- Det kan være krevende å finne en balanse mellom å jobbe medrelasjonenmellom ansatt og beboer, og åorganiserehjelp gjennom å spille på andre ressurser utenfor botilbudet i kommunen, men det er likevel mulig å oppnå, sier Julia Orupabo.
Ett av botilbudene i undersøkelsen fremstår som et godt eksempel på det. Dette botilbudet er godt forankret i kommunen, og har en organisering som gjennom systematisering og individuell plan legger til rette for brukermedvirkning. De involverer andre aktører på et tidlig tidspunkt.
Forskerne fant at arbeidet med det organisatoriske her ikke går på bekostning av relasjonsarbeidet, men tvert imot gjør det mulig å fokusere på relasjonen mellom beboer og ansatt, og mellom beboer og omverden.
Samarbeid og koordinering forebygger følelsen av brudd
Forskerne anbefaler at bo- og støttetilbudene bør organisere det miljøterapeutiske arbeidet på måter som i størst mulig grad forhindrer opplevelser av nye brudd. En forutsetning for å lykkes med det, er atbotilbudene i større grad involvere andre aktører på et tidlig tidspunkt for å skape kontinuitet i relasjonene som skal opprettholdes etter utflytting.
-I de tilfeller hvor det er behov for videre oppfølging, bør det jobbes for å koble på det kommunale apparatet som ellers jobber med sårbare grupper, unge og psykisk helse. Botilbudene bør sørge for at beboerne får vedtak på oppfølgingen fra disse tjenestene. For å minske beboernes opplevelse av brudd etter utflytting, og for å gi rom for fleksibilitet i det miljøterapeutiske arbeidet, bør også botilbudene gis mulighet til å drive en viss grad av oppfølging etter utflytting etter behov hos de unge, sier Julia Orupabo.
Prosjektet er et oppdrag for Barne- , ungdoms-, og familiedirektoratet, og er utført av forskerne Julia Orupabo og Marjan Nadim ved Institutt for samfunnsforskning
Her kan du laste ned rapporten fra prosjektet:
Miljøterapi med unge utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold (rapport 2014:13)
