Hvem som skal få trygd her i landet – og hvor mye – er et stadig tilbakevendende diskusjonstema blant folk flest, og derfor selvfølgelig blant politikere. De senere årene har flere argumentert for at alt for mange mottar trygd i Norge, og at politikerne må sette i verk effektive tiltak for å redusere trygdeforbruket blant folk i yrkesaktiv alder. Andre mener at trygdeordningene heller må styrkes for å utjevne forskjeller og motvirke bl.a. fattigdom.
I uke 41 lanseres resultatene fra forskningsprosjekt TREfF i form av en bok; «For mange på trygd? Velferdspolitiske spenninger». Her tar forskerne for seg sentrale spørsmål i trygdepolitikken og analyserer dem i et bredt perspektiv. Prosjektet TREfF har gått over flere år og er et samarbeid mellom tre hovedpartnere: Institutt for samfunnsforskning (ISF), NOVA og Senter for profesjonsstudier ved HIOA.
I anledning til boklanseringen neste uke har bokens redaktør svart på noen spørsmål. Direktør ved ISF, Ann-Helén Bay, har jobbet med trygd og velferd i mange år både i Norge og internasjonalt. Bay satt også i styringsgruppen som evaluerte NAV-reformen.
Hva har vært innfallsporten til selve studien?
– I boken bruker vi den politiske bekymringen for at vi er mange på trygd som innfallsport til å studere den moderne trygdepolitikken; både hvilke faktorer som påvirker den og konsekvensene av trygdepolitiske beslutninger for brukere, forvaltere og samfunnet for øvrig. En hovedlinje i trygdepolitikken har over mange år og under skiftende regjeringer gått ut på å få ned trygdeforbruket. Mest spektakulært – NAV-reformen – men også en rekke enkelttrygder, har blitt endret for å sluse brukere fra passivt trygdemottak til aktivitet i form av utdanning eller inntektsgivende arbeid.
Er det bekymringsfullt mange på trygd i Norge?
- Det er vanskelig å fastslå hva som er en «riktig» andel trygdede i et samfunn. Vurderingen handler ikke bare om det objektive antallet. Innbakt i spørsmålet om vi er for mange på trygd ligger også spørsmålet om hvem som fortjener å bli forsørget av det offentlige. Hvem skal unntas fra plikten til å forsørge seg selv og hva skal til for at det offentlige skal ta et forsørgeransvar? Dette er normative spørsmål.
Det er viktig å ha et realistisk bilde av hvor mange som faktisk forsørges av trygden. I boken studerer vi det norske trygdeforbruket både over tid og sammenlignet med andre land. Ser vi trygdeforbruket under ett, har andelen på trygd vært nokså stabil de siste 20 årene. Men mens uttak av arbeidsledighetstrygd gikk ned utover på 1990-tallet, økte uttaket av helserelaterte ytelser raskt på 1990-tallet, og har holdt seg på 18–19 prosent på 2000-tallet. Særlig blant de unge har vi i senere år sett en økning i forbruk av helserelaterte ordninger, og det er selvsagt bekymringsfullt.
Norge har en høyere andel på uførepensjon sammenliknet med andre OECD-land. Men det er også få land som har høyere yrkesdeltakelse enn Norge. En sammenligning av de nordiske landene med resten av OECD, viser at sjenerøse trygdeordningene ikke nødvendigvis medfører at en større del av befolkningen står utenfor arbeid og utdanning. I Norden dekker velferdsstaten levekostnadene til dem som verken er i jobb eller under utdanning, mens disse utgiftene i større grad bæres individuelt av familiene i andre land.
Hvorfor er det vanskelig å utforme politikk på trygdeområdet?
– Trygdesystemet er et historisk kompromiss mellom motstridende interesser og verdier. Ved mulige systemendringer kommer spenningene i systemet opp til overflaten. Reformer vil rokke ved dette kompromisset og det blir vanskelig politisk å rettferdiggjøre at noen interesser eller verdier får høyere prioritet enn tidligere. Det er nesten alltid en spenning mellom hensyn til fordeling på den ene siden og hensynet til økonomisk effektivitet på den andre siden. Trygdesystemet skal sørge for sosial utjevning og at de som trenger det skal få levelige trygder. På den annen side må trygdesystemet også utformes slik at det stimulerer til yrkesdeltakelse. Og, siden de fleste av oss er tilhengere av både effektivitet og fordeling, er det ikke så lett hverken for politikerne eller folk flest å bestemme seg for tiltak som kan redusere trygdeforbruket.
Et godt eksempel er den senere tids debatt om barnetillegget i uførepensjonen: Både dagens regjering og den forrige regjeringen har lansert forslag om kutt i barnetillegget. Begrunnelsen er at barnetillegget kan gjøre det mer lønnsomt for en familieforsørger å være på trygd enn i arbeid. For å stimulere de som kan til å jobbe, vil man derfor kutte i ytelsen. Problemet er at man samtidig skjærer i ytelsene til de som ikke kan jobbe, og ekstra problematisk blir dette når det er barn som rammes av nedskjæringene. Det vekker protester blant dem som rammes og møter ideologisk motstand..
Hva sier boken om konsekvenser? Og tiltak?
– Vi undersøker i boken ulike typer konsekvenser av trygdepolitikken. En studie undersøker arbeidsgivernes rolle. Et viktig signal i moderne trygdepolitikk er at arbeidsgiverne må mobiliseres og ta ansvar for at arbeidslinjen skal realiseres. Avtalen om inkluderende arbeidsliv er et viktig virkemiddel for å nå dette målet – her har arbeidslivets organisasjoner påtatt seg ansvar for å bidra til lavere sykefravær og bedre inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne (samt eldre arbeidstakere). Her finner vi at mens tilbudet av tiltak til ansatte med svekket helse har økt betraktelig over en tiårsperiode, har andelen ansatte med funksjonshemming og utstrømmingen til uførhet vært nokså konstant. Og det er jo et paradoks at selv om norsk økonomi har blomstret de senere årene, har ikke dette slått ut i økt etterspørsel etter arbeidskraft med nedsatt funksjonsevne. Tvert imot; mye av den økte etterspørselen etter arbeidskraft under høykonjunkturen har blitt dekket opp gjennom arbeidsinnvandring.
En annen studie ser på konsekvenser av dagens trygdepolitikk for de som skal iverksette den: De ansatte i NAV. En viktig konsekvens av aktiveringspolitikken er at pengeytelser og tjenester har blitt tettere vevd sammen. Mens tidligere tiders trygdefunksjonærer hadde som sin primære oppgave å forvalte rettigheter, skal de nå også styre atferd. Rett til inntektssikring blir i økende grad koblet til krav om deltakelse i arbeidspraksis eller annen aktivitet som kan kvalifisere til arbeidslivet. Dette skaper nye yrkesroller og stiller store krav til de ansattes kompetanse og ferdigheter.
Gir bok en noen overordnede råd til fremtidig utforming av trygdepolitikken?
– Boken anfekter ikke egne trygdepolitiske standpunkter, men den er en oppfordring til alle som steller med trygdepolitikk om å ta inn over seg de motstridende hensynene som trygdesystemet rommer. Denne kompleksiteten gjør det vanskelig å lage reformer som ikke har noen negative konsekvenser for noe eller noen. Oppnår man ett mål, kan man undergrave et annet. Å være trygdepolitisk reformator er derfor et risikoprosjekt hvis du er ute etter å sjarmere velgere.
Boken lanseres på HIOA onsdag 7. oktober. Det blir boklansering og en konferanse.
