Spørsmålet om hvorvidt det er EU som bestemmer hvem som skal få utføre velferdstjenester i Norge, er et stadig tilbakevendende tema. Flere hevder de kommersielle aktørene tar overhånd på bekostning av ideelle aktører og at nasjonale og kommunale interesser blir satt til side. Hvilken velferdsstruktur hvert land ender opp med, gjenspeiler hvordan velferdssamfunnet organiserer tjenestene – hvem som leverer dem samt type styringsmodell og virkemidler det offentlige tar i bruk.
Grunnleggende føringer fra EU gir nemlig flere nasjonale unntaksmuligheter, og det er rom for å benytte ordninger som faller utenfor EU-direktivet for offentlige anskaffelser å regulere. Imidlertid brukes mulighetene ulikt i Skandinavia, og den politiske viljen til å prøve ut nye modeller varierer også. Av disse årsakene oppstår ulike velferdsstrukturer, og de inkluderer og berører både kommersielle og ideelle tilbydere og det offentliges mulighet til å agere.
De siste tre årene har ISF-forsker Signe Bock Segaard sett nærmere på den nasjonale policy for kontraktsinngåelse med kommersielle og ideelle aktører innen institusjonsbasert eldreomsorg og grunnskole i de tre skandinaviske landene. Det er mange interessante funn i rapporten som tar for seg bl.a. hvilke krav og premisser for kontraktsinngåelse, tilsynsordninger og hensynet til brukerne som medborgere de kommersielle og ideelle aktørene møter i de tre landene.
Rapporten er skrevet som del av det NFR-finansierte prosjektet:Utkontraktering av skandinaviske velferdssamfunn? Konsekvenser av privat og nonprofit tjenesteyting for aktivt medborgerskap
Rapporten heter «Skole og eldreomsorg i Skandinavia: Nasjonale føringer for ikke-offentlige aktører». Den kan leses i sin helhet her.
