Rune Karlsen, ved Institutt for samfunnsforskning og Elin Haugsgjerd Allern ved
Institutt for Statsvitenskap (UiO), belyser ulike sider ved moderne representasjon i tre kapitler i bokenStortingets historie 1964-2014, som ble lansert 14. oktober.
- Vi undersøker først og fremst om Stortingets evne til å representere velgerne sosialt og holdningsmessig har endret seg siden 1960-tallet, sier Rune Karlsen
Stortinget i endring
I tråd med tidligere forskning, dokumenterer forfatterne at styrkeforholdet mellom ulike sosiale grupper på Stortinget har endret seg betraktelig i perioden. Men det betyr ikke nødvendigvis endring i representativitet siden velgernes sosiale sammensetning også har endret seg siden 1960-tallet. Derfor er utviklingen blant representantene sammenlignet med utviklingen i velgermassen, både sosialt og holdningsmessig, så langt det er mulig.Stortingets evne til å speile velgernes sosiale sammensetning er endret, både i positiv og negativ forstand.
- Litt forenklet kan vi si at Stortinget er blittmersosialt representativt for velgermassen når det gjelder medfødte egenskaper som kjønn, og noemindresosialt representativt når det gjelder egenskaper som utdanningsnivå og yrkesbakgrunn, sier Allern.
- Representasjonen av kvinner er blitt kraftig forbedret, men det sosiale elitepreget er blitt noe sterkere siden 1964. Videre er det verdt å merke seg at etniske minoriteter er i begrenset grad representert på Stortinget, tross vekst i befolkningen med minoritetsbakgrunn.
Betalte heltidspolitikere
Særlig bemerkelsesverdig er veksten i andel representanter med bakgrunn som betalte heltidspolitikere, eller ansatt i stillinger i ulike deler av partisfæren rett før de blir valgt inn på Stortinget.
Forskerne spør seg om vi ser konturene av en mer utbredt politikertype enn før: En kvinne eller mann som blir stortingsrepresentant relativt ung, har utdanning fra universitet eller høyskole, og kommer fra et betalt verv eller stilling i den partipolitiske sfære på eller utenfor Stortinget?
Stabile holdninger hos representantene
Samtidig finner forskerne ikke tilsvarende endringer i holdningsrepresentativitet. Den virker rimelig stabil, tross endringer i sosial representativitet og politiker-profesjonalisering.
-Vi mangler gode data over tid for perioden som helhet, men spørreundersøkelser som måler grunnleggende holdninger antyder at Stortinget under ett har representert den norske velgerskaren rimelig godt de senere år, både langs den generelle høyre-venstre aksen og med hensyn til sentrale stridsspørsmål i norsk politikk, understreker Rune Karlsen.
Sosial bakgrunn farger holdninger, men de politiske meningene kanaliseres inn i Stortinget først og fremstviapartitilhørighet, virker det som.
- For eksempel er representanter fra offentlig sektor for høye skatter og offentlige løsninger i større grad enn representanter fra privat sektor, men representantene som er for et høyt skattenivå tilhører også primært partiene på venstresiden. Dermed reduseres effekten av endringer i Stortingets sosiale sammensetning på den politiske representasjonen, utdyper Karlsen.
Kvinner vil representere kvinners interesser
Sosial bakgrunn har imidlertid også betydning på andre, mer direkte måter. Kvinnelige representanter mener for eksempel i mye større grad enn menn at det er viktig å representere kvinners interesser.
- Kapitlet vårt om fordelingen av formelle maktposisjoner på Stortinget, illustrerer det samme poenget. Her viser en analyse av fagkomitemedlemskap at kvinner og menn fortsatt ikke fordeler seg likt mellom komiteene, men dette dels som et resultat av ulikeønsker for komitemedlemskap. Kvinnenes inntog virker følgelig å ha hatt politisk betydning i form avhvilke feltrepresentantene prioriterer – til fordel for eksempel sosial- og helse og utdanning- og forskningspolitikk, forteller Karlsen.
Partiene dominerer representasjonen
Likevel er det de politiske partiene som dominerer forholdet. Partiene påvirker den sosiale representativiteten gjennom sin kontroll med kandidatrekruttering og nominasjoner. De influerer holdningsrepresentativiteten gjennom sine valgprogrammer, og de disiplinerer representanter til å realisere et «partimandat».
-For å si det litt spissformulert med en vri på Stein Rokkans berømte tese om den politiske betydningen av organisatoriske ressurser versus individers stemmerett - sosial bakgrunn og sammensetning teller, partitilhørighet og partienes styrkeforhold avgjør, avslutter Allern.
De tre kapitlene er skrevet sammen med Hanne Marthe Narud, som dessverre gikk bort under arbeidet med boken.
