Da Australia fikk ny regjering for et halvt år siden, lovet den konservative koalisjonen å stoppe asylsøkere som kom over havet fra Indonesia. Ankomstene hadde nesten tredoblet seg fra 6000 i 2011, til 17000 året etter. 2013 lå an til å bli et nytt toppår. Slagordet for regjeringen var «Stopp båtene!».
De siste månedene har den australske marinen stoppet asylsøkere i åpen sjø og sendt dem tilbake til Indonesia. De som plukkes opp blir plassert i lukkede leire i nabolandene Papua Ny-Guinea og Nauru. Asyltallene har stupt, men samtidig har kostnadene ved politikken blitt synlige. Stadig færre asylsøkere fra land som Afghanistan, Sri Lanka og Iran legger ut på den risikable sjøreisen.
Møter sterk kritikk
At tiltakene har bidratt til færre asylsøkere, er ikke overraskende. Kombinert med leirene i nabolandene og andre innstramninger fremstår marinens grensekontroll som avskrekkende. Forholdene i teltleirene er beregnet på kortvarig opphold. Likevel går månedene uten at asylsøkerne får behandlet sakene, noe som har fått FN til å reagere. De som får opphold blir forespeilet et videre liv i Papua Ny-Guinea eller Nauru. Ikke i Australia, slik de hadde drømt om.
Australias politikk har fremstått som hard. Kritikerne våknet for alvor da en asylsøker ble drept i en av interneringsleirene i forrige uke. Utfordringene med den tøffe linjen ble tydelige. Kritikken mot asylinnstramningene har kommet fra flere hold. Både opposisjonen i Australia og frivillige organisasjoner har pekt på farene for at liv går tapt på sjøen, på retten som asylsøkerne har til å få sakene sine vurdert, samt på de uverdige forholdene i mottaksleirene. Til tross for at regjeringen har sagt ja til å ta i mot 20.000 flyktninger gjennom FN-systemet, har kritikken økt de siste ukene.
Den australske politikken har også fått internasjonale konsekvenser. Regjeringen i Indonesia har reagert kraftig på at nabolandets marine har tatt seg til rette i deres farvann. I tillegg må Indonesia nå selv finne løsninger for asylsøkerne som Australia avviser på havet og sender tilbake. Stemningen mellom de to nabolandene er på et lavmål.
Forsøkt også i Europa
Europeiske myndigheter kjenner godt til at det er mulig å blokkere en fluktrute over havet. For ti år siden hadde man en lignende aksjon i Middelhavet, da italienske kystvaktfartøy snudde båter med migranter og geleidet dem tilbake til Libya. Også den gangen ble tiltaket kritisert.
Grunnen var blant annet at forholdene i Libya under Gaddafi ikke var gode nok til å sikre menneskerettighetene for båtflyktningene. Praksisen ble siden endret. Etter de tragiske forlisene utenfor Lampedusa i fjor høst leter nå europeiske grensefartøy i stedet etter flyktninger i nød og tar dem med til europeiske havner.
Kritikken fra andre deler av verden har likevel vært sterkest mot at Australia betaler naboland for å ta hånd om asylsøkere. I Europa kommer lignende løsninger på bordet med jevne mellomrom. Hvorfor kan ikke asylarbeidet settes bort til land utenfor Schengen og EU? Hendelsene utenfor Australia de siste ukene peker på noen av utfordringene ved en slik løsning.
Uroligheter i asylleir
Problemene med den tøffe politikken ble tydelige da urolighetene brøt ut i den inngjerdede leiren på øyen Manus i Papua Ny-Guinea. Lite informasjon har kommet ut, men det er bekreftet at flere enn 70 personer ble skadet og at én asylsøker ble drept. Opprøret viser én av flere utfordringer med ordningen. Mens driften av leirene blir overlatt til vertslandenes myndigheter, sitter Australia fortsatt med deler av ansvaret. Ansvar uten kontroll kan skape problemer. Når forholdene i leirene er på grensen av internasjonale humanitære minstemål slår kritikken tilbake på Australia.
Forslagene om å opprette tilsvarende leire utenfor Europa har ikke gått like langt. Tanken har vært at asylsøkere som får opphold skal få bosette seg i Europa. Juridiske og praktiske utfordringer har likevel stanset disse initiativene.
Asylpolitikken i Australia peker også på et generelt problem med tiltak som er ment for å avskrekke folk fra å komme. Når standardene senkes for å gjøre landet mindre attraktivt som destinasjon, men asylsøkere så likevel kommer, blir situasjonen vanskelig for alle. Leirene på Manus i Papua Ny-Guinea blir trykk-kokere når månedene går uten avklaring.
Store menneskelige og politiske kostnader
I Europa har myndighetene styrt unna tiltakene som Australia nå tester ut. Det betyr ikke at man her sitter med svaret på hva som er en god asylpolitikk. Den felles europeiske politikken og solidariteten mellom landene utfordres til stadighet. Svingninger i asyltallene og akutte flyktningsituasjoner, som den i Syria, sørger for det. Mens politikere og byråkrater leter etter gode svar sirkler det langsiktige arbeidet rundt begreper som «løsninger i nærområdet», «migrasjon og utvikling» og «partnerskap med avsender- og transittland».
Den australske regjeringen har bedt om en gjennomgang av hendelsene i leiren på Manus, men holder inntil videre fast på politikken. Politikerne og velgerne opplevde at noe måtte gjøres med de stigende asyltallene.
Nå har altså ankomstene nærmest stoppet opp. Men med på lasset følger menneskelige og politiske kostnader. Det gjenstår å se om disse er store nok til å presse frem en kursendring.
---
Jan-Paul Brekke brekke ga nylig ut en rapport om hvor lite bruk og kjent den norske støtteordning for tilbakevending til hjemlandet er. Her kan du laste ned rapporten Tilbakevending fra Norge : Historikk, omfang og videreutvikling 2002-2013.
