Styrkeforholdet mellom partier og partiledere endres på Twitter
De største partiene og de mest kjente politikerne fikk mest oppmerksomhet på Twitter i valgkampen. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet var klart størst. Fremskrittspartiet på tross av at Twitter ikke var et satsningsområde for partiet.
– Samtidig fikk Miljøpartiet de Grønne, SV og Venstre mer oppmerksomhet enn det velgeroppslutningen og partienes valgkampressurser skulle tilsi, sier Enjolras, Steen-Johnsen og Karlsen.
Lysbakken mest effektiv på Twitter
Det foregikk mye mellom politikere og velgere på Twitter i valgkampperioden, men det ga seg sjelden utslag i direkte dialog. Mye handlet om spredning av informasjon fra politikernes side, og kommentarvirksomhet fra twitterbrukernes side. Partilederne varierte sterkt i hvor mye de brukte Twitter og i hvor effektive de var med å nå ut med sine budskap.
– Analysen av de ulike partiledernes twitteraktivitet og effektivitet viser at Audun Lysbakken, med sitt store antall twittermeldinger og høye antall retweets nådde ut til flest velgere, sier Enjolras.
– Muligheten til å nå ut er altså ikke bare betinget av partistørrelse.
Samtidig påpeker han at Stoltenberg fikk klart mest oppmerksomhet på Twitter. 40 prosent av alle twittermeldingene om partiledere i valgkampen handlet om ham.
Twitter – et kritisk forum
Kommunikasjonen på Twitter er en kompleks og uforutsigbar øvelse for politikerne. Tonen i valgkampen 2013 var overveiende kritisk, både i forhold til partier og politikere.
De største partiene fikk mest negativ omtale på Twitter, og særlig Frp, Høyre og Ap. Blant de mindre partiene var en stor andel av postene negative til SP, SV og Venstre. KrF og partiene som ikke var på Stortinget fikk mest positiv omtale og minst negativ omtale.
Dette mønsteret, at de største partiene utsettes for mest kritikk, ligner i stor grad på mønsteret fra tradisjonelle medier. Andelen negative twittermeldinger under valgkampen var likevel overraskende stor på Twitter – det var en klar overvekt av negative twittermeldinger.
– Dette gir en indikasjon om at fordelingen mellom positive og negative kommentarer ikke bare har å gjøre med twitterbrukernes holdninger til enkeltpartier, men om kulturen for å uttrykke seg på akkurat denne plattformen, påpeker Steen-Johnsen.
En utvidet offentlighet
Selv om det overordnede bildet er at massemediene fremdeles setter agenda for den norske offentligheten i en valgkamp, er ikke dette lenger like entydig. Både enkeltpolitikere, enkeltborgere og partier er i stand til å skape oppmerksomhet om sine budskap på Twitter. Å få oppmerksomheten avhenger av timing, beherskelse av Twitter som medium, og ikke minst av de nettverkene ulike aktører besitter.
– Twitters rolle i valgkampen kan tolkes som et "laboratorium for hverdagslig politikk" i den forstand at folk tolket, ga mening til og fikk eierskap til politiske nyheter og politikernes utsagn gjennom tvitring og diskusjon på plattformen, sier Karlsen.
Twitter utvider dermed rommet for tilegnelse av politisk informasjon og for meningsdannelse. Politisk meningsdanning og meningsbrytning som tidligere foregikk gjennom diskusjoner med familien, venner, på arbeidsplassen, eller i andre offentlige rom finner nå også sted på Twitter.
Et viktig spørsmål for videre forskning er hvorvidt det politiske Twitter, personifisert og drevet av en ny type elite, er en velsignelse eller et problem for det representative demokratiet.
Les, last ned gratis eller bestill rapporten
Les kronikken "En mer kritisk og mangfoldig valgkamp" (Aftenposten Viten, 28.02.2014)
