Av: Arnfinn Midtbøen. Kronikken ble publisert i Aftenposten 8. januar 2013.
For både Jon Hustad og Christian Tybring-Gjedde synes innvandringen til Norge å utgjøre en formidabel utfordring for den norske kulturarven og for den tillit som kjennetegner det norske samfunnet. Med stadige gjentagelser om at innvandringen har vært eksplosiv og at den må bremses for å opprettholde den norske kulturen, etterlates et inntrykk av at horder av «ikke-vestlige» innvandrere kontinuerlig siger inn over landegrensene, og at grensene derfor må stenges for å få kontroll med situasjonen.
EU-migrasjon
Det er sant at innvandringen til Norge har økt betydelig siden 1970-tallet, gjennom arbeidsinnvandring, familiegjenforeninger og av humanitære årsaker. Imidlertid er de senere års sterke økning i innvandring til Norge hovedsakelig en følge av EU-migrasjon og Norges deltagelse i EØS. Den desidert største innvandrergruppen i Norge i dag er fra Polen. Deretter følger Sverige, Tyskland og Litauen.
Det er opplagt at migrasjon bidrar til kulturell endring hvor enn innvandrerne kommer fra, men debatten har så langt gitt et inntrykk av at innvandringen kommer fra ikke-vestlige land og kan stanses. Hovedsakelig er det altså europeere som kommer, og forsøk på å begrense retten til arbeidsinnvandring for EU-borgere ville innebære et brudd med Norges EØS-forpliktelser. Norsk innvandringspolitikk er forøvrig streng, og mulighetsrommet for ytterligere innstramminger er begrenset forutsatt at Norge skal følge inngåtte internasjonale avtaler om å gi opphold til mennesker med beskyttelsesbehov.
Etnisk heterogenitet
Så langt om premissene for diskusjonen. Et hovedspørsmål både Hustad og Tybring-Gjedde er opptatt av, er hvilke konsekvenser innvandringen har for tilliten i det norske samfunnet. Spørsmålet om økende etnisk heterogenitet svekker tilliten til medborgere og politiske institusjoner er viktig, og mange forskere har undersøkt problemstillingen.
Foreløpig er konklusjonene tvetydige. Norge er kjennetegnet av høy og stabil tillit og det er ennå ikke klare tegn på at innvandringen har svekket tilliten i samfunnet. Samtidig viser internasjonal forskning at etnisk segregering på lengre sikt kan skape mistillit på lokalsamfunnsnivå, så det er all grunn til å følge denne utviklingen videre gjennom empiriske studier - ikke minst fordi et høyt tillitsnivå er avgjørende for en vedvarende tilslutning til velferdsstaten.
Kan unngås
Ved å følge den pågående kulturdebatten kan man få inntrykk at både etnisk segregering og svekket tillit er unngåelige konsekvenser av innvandringen til Norge. Slik er det naturligvis ikke. Etnisk segregering, slik det er tendenser til for eksempel i deler av Groruddalen i Oslo, kan motvirkes gjennom en aktiv boligpolitikk og en sterkere satsing på skolekvalitet der utfordringene er store, kombinert med en integrasjonspolitikk som både sikrer kvalifisering av innvandrere gjennom aktiv språkopplæring og et kontinuerlig fokus på barrièrene innvandrere og deres etterkommere møter i arbeidslivet.
