Av: Axel West Pedersen, forsker I, Institutt for samfunnsforskning
Publisert i Aftenposten Morgen 17. juli 2013.
Aftenposten skrev nylig om en studie utført av økonomer ved Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen som ifølge forfatterne viser at tilbøyeligheten til å leve på uføretrygd smitter fra foreldre til barn. Oppslaget og selve studien har med rette blitt kritisert fra flere sider. Ingen av kritikerne har imidlertid forholdt seg til det forfatterne av studien selv ser som sitt mest sentrale funn: at yngre søsken som har bodd lenge sammen med en ufør far, har høyere risiko for selv å bli ufør enn sine eldre søstre og brødre.Selv om forfatterne ikke finner en tilsvarende effekt av å vokse opp med en ufør mor, tar de uten videre for gitt at den underliggende mekanismen er læring og normer som smitter fra foreldre til barn.
Jo større del av barndommen du tilbringer med foreldre som mottar uførepensjon, jo større er sjansen for at du har lært at dette er en grei måte å leve på når du blir voksen.
Men kanskje det slett ikke er farens mottak av uførepensjon som er problemet. At far blir arbeidsufør betyr at familien utsettes for et økonomisk og sosialt sjokk med potensielle negative konsekvenser for oppvekstvilkårene til hjemmeboende barn. Familieinntekten faller, og det samme gjør antagelig den sosiale anseelsen, tilgangen på sosiale nettverk osv. Det finnes altså en alternativ fortelling som er like forenlig med funnene i denne studien:
Jo yngre du er når far blir ufør, jo større blir de negative økonomiske og sosiale konsekvenser for deg – både her og nå og for dine muligheter til å lykkes i arbeidslivet som voksen.
I så fall er det de sosiale problemene til foreldrene som går i arv og ikke en svak arbeids- og trygdemoral.
