Av: Anja Bredal, forsker II, Institutt for samfunnsforskning
Publisert i VG, mandag 15. juli 2013
Ikke alle innvandrermenn er potensielle konebankere, men altfor mange er det, skrev Shazia Sarwar.
Menn skal dominere «sine» kvinner. De som ikke lykkes, kan ty til vold.
Slutt å være redde. Se det, si det, er Shazia Sarwars utfordring til storsamfunnet 25. juni. Ikke alle innvandrermenn er konebankere, men altfor mange er det, mener hun. Linda Alzaghari følger på 2. juli med en særlig utfordring: Menn må forstå at de også taper på patriarkatet.
Bakgrunnen er at minoriteter er «overrepresentert» i partnerdrapssaker, både på offer- og gjerningssiden.
Slike tall vekker ofte et ritualistisk ordskifte mellom likhets- og forskjellsfundamentalister; de som ikke vil snakke om kultur vs. de som bare vil snakke om det. Sarwar og Alzaghari bryter denne tradisjonen. Det lover godt.
Patriarkalsk tradisjon
Ja, vi skal snakke om kultur, om forskjeller, om patriarkat. Og det utelukker ikke likhet. Majoritetsmenns vold står i en patriarkalsk tradisjon som er kulturelt spesifikk, akkurat som kvinnevold i andre grupper. Det vi ofte kaller «vanlig» (sic) vold i nære relasjoner er oftest individuell og begrenset til parrelasjonen.
Det er ektemenn, kjærester og eks-er som slår og dreper. Menn som mister kontroll - over kvinner, men også over andre aspekter ved livet som gir ham verdighet.
Vi vet at livskriser som samlivsbrudd og tap av forsørgerevne er risikofaktorer.
Individuell, patriarkalsk partnervold fins også i minoritetsfamilier. Men i noen miljøer er kvinnevolden kollektiv. Den initieres, utøves og bifalles av flere. Svigerforeldre kan være vel så aktive utøvere som ektemenn. I de samme familiene kan vi finne kjønnsbasert vold i andre nære relasjoner.
Unge, ugifte kvinner utsettes for trusler, vold og tvang fra fedre og brødre, men også andre slektninger, inklusive kvinner.
Volden skal fremfor alt håndheve et strengt jomfrukrav; forhindre at kvinner skader familiens ære ved å ha ulovlig kjæreste, eller ved å mistenkes for det. Straffe de som ikke aksepterer sin plass i kjønns- og generasjonshierarkiet. For patriarkat handler ikke bare om kjønn. Klassisk patriarkalske samfunn preges av kjønns- og aldersmakt, og unge kvinner er dobbelt underordnet.
Makt og plikter
Mannens makt er ikke ubetinget. Den krever at han omfavner kjønns- og aldersrollen og de plikter som følger med fellesskapet. Rollen som sin søsters vokter gir makt som ikke alle unge menn ønsker, men som noen pålegges av foreldre og jevnaldrende: Hva slags mann er du som ikke har kontroll på søstera di?
Eller som en jente jeg intervjuet spissformulerte det: «Hvis noen oppdaget at broren min vet om kjæresten min, uten at han gjør noe med det, ville de kalt ham hallik».
I dette ungdomsmiljøet ville brorens passive aksept bli likestilt med å selge søsteren som prostituert. Det krever styrke å motstå slike beskyldninger.
Kvinner også
Patriarkalsk makt utøves også av kvinner, og kvinner har egeninteresser i patriarkalske systemer. Særlig handler det om å opparbeide aldersmakt gjennom relasjonen til voksne sønner.
Noen kvinner vil derfor forhindre at sønnen blir for knyttet til kona, slik at parrelasjonen truer morslojaliteten.
I min forskning har jeg sett hvordan noen mødre, men også fedre, ikke bare lærer sønnen å kontrollere kvinner, men også å frykte dem: «Du må ikke tenke på å gifte deg med kjæresten din, hun som er oppvokst i Norge. Tenk på alt hun vil kreve - at du tar oppvasken, lager mat; hun gjør deg til en kvinne. Og trofast er hun neppe. Da er det mye bedre at vi finner en som passer for deg.» De undergraver sønnens tillit til egen dømmekraft, slik at han overlater partnervalget til dem.
Universelt problem
Menn skal dominere «sine» kvinner. De som ikke lykkes, kan ty til vold. Noen sier det er kvinnens skyld. Stadig flere vil nok se svakheten i å frykte sterke kvinner. Og flere menn bør, som Linda Alzaghari etterlyser, innse hvor sårbar deres identitet er, om den er avhengig av å kontrollere kvinners atferd. Særlig i et samfunn der kjønnene omgås over alt, og der jus og velferdsordninger gjør det mulig for kvinner å bryte ut.
Linda Alzaghari har et godt poeng. Like viktig som å kritisere menns makt og privilegier er å synliggjøre kilder til avmakt - og gjøre noe med dem.
Vold i nære relasjoner er et universelt problem, men volden kan ha forskjellig retning, form - og omfang. Det er ingen tvil om at vold mot kvinner er vanligere i noen samfunn og grupper enn i andre. Forklaringene er komplekse, men inkluderer velstandsnivå, sosial ulikhet og voldsnivå for øvrig, stats- og demokratitradisjoner, samt kulturelle normer om kjønn, sosial identitet og verdighet. Norsk vold i nære relasjoner preges av slik variasjon. Derfor trenger vi en kultursensitiv antivoldsagenda.
