Minoritetsbefolkningen i Norge har alltid hatt en sterk tilhørighet til den politiske venstresiden. Velgere med bakgrunn fra det globale sør har stemt til venstre, og de folkevalgte politikerne - minoritetspolitikerne - har som oftest representert Arbeiderpartiet og partier til venstre for Arbeiderpartiet. En endring ser ut til å skje ved stortingsvalget i høst: Det blir valgt inn flere politikere med minoritetsbakgrunn enn tidligere, og et flertall av disse representerer «borgerlige» partier.
Stortingsvalget til høsten markerer et 30-årsjubileum. Det er 30 år siden de første politikere med bakgrunn fra det globale sør ble innvalgt i norske kommunestyrer. To av dem - Khalid Mahmood og Aslam Ahsan - er fortsatt folkevalgte lokalpolitikere i henholdsvis Oslo og Lørenskog. Det har de vært i over et kvart århundre. I så måte er alt som før. Men ellers er mye forandret.
Khalid Mahmood er blitt norske statsborger, hva han ikke var i 1983. En lovendring det året var bakgrunnen for hans inntreden i norsk lokalpolitikk. Utenlandske statsborgere med tre års botid fikk stemmerett og ble samtidig valgbare. Det ble argumentert med at en slik innlemming av utenlandske statsborgere i elektoratet ville styrke integreringen. På sikt ville det dessuten bidra til at valgdeltakelsen økte. Men i strid med forventningene har ikke valgdeltakelsen blant minoritetsvelgere økt i løpet av de 30 åra. Status quo eller nedgang kan registreres. En viktig forklaring er at det er et stadig tilsig av nye velgere med innvandrerbakgrunn.
I 1983 var befolkningssegmentet med bakgrunn fra Asia (inklusive Tyrkia), Afrika og Latin-Amerika på totalt under 30 000 mennesker. I dag - 30 år seinere - er tallet steget til godt over 300 000. Et viktig poeng er at valgdeltakelsen har sammenheng med botid. Jo lenger en velger med innvandrerbakgrunn har bodd i Norge, desto større er tilbøyeligheten til å stemme. Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen vokser stadig; man får stadig nye tilskudd av personer med kort botid som er lite tilbøyelige til å delta i valg. Det skaper en barriere mot økt valgdeltakelse.
Om valgdeltakelsen ikke har økt, har antall folkevalgte lokalpolitikere med minoritetsbakgrunn stadig blitt flere. Representasjonen på Stortinget har imidlertid fram til nå vist liten framgang. En samlet oversikt over utviklingen er gitt i vår nylig utkomne bok, « Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge. Partivalg, valgdeltakelse og representasjon».
Partipolitisk sokner så vel politikere som velgere med minoritetsbakgrunn til den politiske venstresiden. Med stor stabilitet kan i ulike sammenhenger noteres at to av tre har tilhørighet til partier til venstre for midten. Vi har data fra alle lokalvalgene fra 1987 til 2011 og sett under ett har rundt to tredjedeler av minoritetsvelgerne stemt på Arbeiderpartiet og partier til venstre for Arbeiderpartiet. Dessuten, ved de to siste lokalvalgene har om lag to av tre minoritetspolitikere i norske kommunestyrer soknet til den samme venstreside. En ytterligere befestning av forankringen til venstre: En samlet oversikt over listekandidater med ikke-vestlig bakgrunn i stortingsvalgene fra 1989 til 2009 ender med den samme andelen: to av tre sto på enten Arbeiderpartiets, SVs eller RV/Rødts lister.
Men endringer er underveis. Alt taler for at stortingsvalget til høsten vil føre til et brudd på minoritetspolitikernes lange tradisjon med tilhørighet til den politiske venstreside. Valget vil gi de etniske minoritetene økt representasjon på Stortinget. Det skal riktignok ikke mye til. Siden 2001 har det kun vært en fast innvalgt representant med ikke-vestlig bakgrunn. To på listene til 2013-valget har en antatt sikker plass - Hadia Tajik fra Oslo Arbeiderparti og Mudassar Kapur fra Oslo Høyre. Abid Raja som har førsteplass på Venstres liste i Akershus, ligger også godt an. Og om Frp gjør et godt valg, vil den tredje plassen på partiets Oslo liste kunne gi uttelling, og Mazyar Keshvari bli innvalgt. Et flertall av minoritetspolitikerne på Stortinget vil således representere partier til høyre for Arbeiderpartiet. I tillegg kommer muligheten for at vararepresentanter rykker inn som fast møtende representant. Med et godt valgresultat for Høyre og dertil regjeringsskifte, vil Høyre-politikeren Afshan Rafiq på ny kunne få Stortinget som arbeidsplass og dermed forsterke forankringen på «borgerlig» side.
Flertallet av minoritetsvelgerne vil nok ved høstens valg fastholde sin preferanse til venstre for midten. Blir det kniving mellom blokkene kan små marginer telle. Om styrkeforholdet mellom de rødgrønne og opposisjonen blir mer likeverdig enn hva som er tilfelle på dagens meningsmålinger, vil minoritetsvelgerne kunne spille en avgjørende rolle.
Det skal dessuten bemerkes at som følge av valgordningens bestemmelser knyttet til befolkningsutviklingen, får ved valget til høsten Oslo to nye stortingsmandater, og fire fylker - Hedmark, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms - mister et mandat. Det er en justering som i stor grad skyldes veksten i innvandrerbefolkningen i Oslo. På lang sikt vil det være til minoritetenes fordel. Det blir økt representasjon der de står sterkest - i Oslo.
Det er likevel ikke gitt at dette vil gi utslag som er i tråd med minoritetenes politiske preferanser. Hvis vi legger til grunn meningsmålingen for Oslo til Respons Analyse i mars i år, finner vi at det er Høyre og Frp som kaprer de to ekstra mandatene fra Oslo. For Frp's del betyr det at partiet får sin første stortingspolitiker med innvandrerbakgrunn: Mazyar Keshvari. Dermed styrkes representasjonen med hensyn til etnisk bakgrunn samtidig som representasjonen - med hensyn til minoritetsbefolkningens politiske preferanser - svekkes. For fram til nå har ytterst få minoritetsvelgere stemt Frp.
