Av: Jan-Paul Brekke. Kronikken ble publisert i Dagbladet 7. januar 2013
Det bor dobbelt så mange mennesker i Sverige som i Norge. I lang tid har likevel forskjellen i antall asylsøkere vært større enn folketallet skulle tilsi. Flere asylsøkere velger Sverige. Hvorfor? Tre forklaringer er sentrale: Innvandrere som allerede er kommet, asylpolitikken som føres og holdningene hos de politiske partiene.
Norsk asylpolitikk har vært stabil siden 2008. Da bidro en lang liste med innstramminger til at færre asylsøkere kom. De siste åra har tallene ligget i underkant av 10 000 ankomster i året. Norske politikere mener dette er et passende nivå og gjør minst mulig for å endre politikken. De fleste asylsøkerne kommer fra Somalia, Afghanistan og Eritrea. Litt under halvparten får innvilget opphold.
Sverige har tradisjonelt vært mer liberale enn Norge på asylområdet. I perioder har det kommet mange asylsøkere og flyktninger til landet. Et år tok man imot 70 000 fra Bosnia, et annet 20 000 fra Irak. Men tallet på de 54 000 søkerne man venter neste år er likevel høyt. Det er borgerkrigen i Syria som bidrar til de høye tallene. Samtidig kommer det flere fra de andre mer tradisjonelle asylgruppene til vårt naboland.
Sverige er nå det landet i Europa tar imot flest syriske flyktninger. Og det regner de med å være neste år også. Migrationsverket (svensk UDI) antar at hele 20 000 syrere vil komme. Men spørsmålet gjenstår - hvorfor Sverige? Og hvorfor ikke Norge?
Den første delen av forklaringen er altså tidligere ankomster.
I Sverige bor det opp mot 100 000 innvandrere med kristen assyrisk bakgrunn. Disse har kommet fra Syria og landene rundt de siste førti åra. Og nettverk gjør migrasjon mer sannsynlig. Gjennom informasjon og kontakter gjøres reisemål mer aktuelle og tiden etter ankomsten lettere. I Norge bor det få mennesker med denne bakgrunnen. Så langt har det da også kommet få flyktninger fra den pågående krigen. Noen hundre har meldt seg hittil.
Asylpolitikken er den andre delen av forklaringen. Når vi forsker på dette finner vi at informasjonen om hvor det er bra å dra kan spres raskt innenfor visse typer nettverk. Og nå er Sverige et bra land å dra til for folk fra Syria. Svenske myndigheter gir nærmest automatisk tre års midlertidig opphold til denne flyktninggruppen. Det er de alene om i Europa. Tyskland har begynt å gi ett år. De andre landene sitter fortsatt på gjerdet.
Men de syriske flyktningene er bare en del av økningen i ankomster til Sverige. Det kommer også flere afghanere, somaliere og søkere fra Balkan. Svenske myndigheter skriver i en fersk rapport at den økonomiske krisen dytter de som kommer fra Bosnia, Serbia og Montenegro nordover. Afghanerne dyttes videre fra dårlige forhold i Hellas og lengre tilbake på ruten gjennom Midtøsten. Somalierne trekkes av endringer i det svenske regelverket som gjør det enklere å få familiegjenforening. Men hvis asyltallene stiger slik de har gjort i Sverige, fra 30 til 40 og nå til over 50 000 ankomster i året, hvorfor reagerer ikke de politiske myndighetene? Ville ikke norske myndigheter for lengst hatt krisemøter hvis noe tilsvarende hadde skjedd i Norge? Ganske sikkert.
Den tredje delen av forklaringen er de positive holdningene til flyktninger og asylsøkere i den svenske Riksdagen. Med unntak av de utskjelte Sverigedemokratene preges den svenske partidebatten av nær konsensus på dette området. Sverige skal føre en sjenerøs flyktning- og innvandringspolitikk. I Norge er målsettingen en restriktiv linje.
Informanter som jobber med flyktningspørsmål i Sverige mener at tilstedeværelsen av Sverigedemokratene i Riksdagen virker kvelende på debatten. Partier som kunne tatt til ordet for en mer restriktiv svensk politikk gjør det ikke fordi de ikke vil bli assosiert med det innvandringskritiske partiet, mener de. Mot dette kunne man argumentere med at tonen var grunnleggende humanitær også før SD gjorde sitt inntog i den svenske nasjonalforsamlingen.
I Norge er det nå nær partipolitisk enighet om den restriktive asyllinjen som regjeringen Stoltenberg har ført siden midten av 2000-tallet. Denne var igjen en videreføring av Erna Solbergs innstramninger på begynnelsen av tiåret. Sosialistisk Venstreparti vil slakke litt ut og Fremskrittspartiet vil stramme noe inn.
Da svenske myndigheter nylig skrev om at de ventet mange asylsøkere i 2013, la de vekt på situasjonen for flyktningene der de befant seg, enten i konfliktområder eller i transittland på vei bort. Det var deres rettigheter man var opptatt av. Hensynet til Sverige var ikke i fokus.
Når asylsøkeres rettigheter diskuteres i Norge gjelder det ofte mennesker som allerede har kommet til landet og risikerer utsendelse. Situasjonen for potensielle asylsøkere i nabo- og transittland som Jordan, Jemen og Tyrkia blir sjelden nevnt. I den offentlige samtalen blir hensynet til mottakerlandet tatt med i større grad i Norge enn i Sverige.
I Sverige er tendensen altså motsatt. Der er fokus på individenes rettigheter og mindre på hva som er gunstig for mottakerlandet. Hvorvidt høye ankomsttall virkelig er bra eller dårlig for Sverige får vente.
Svenske myndigheter skriver selv at det vil være en utfordring å sørge for gode forhold i mottak og rask saksbehandling for dem som kommer. Ikke alle vil få opphold. De fleste som kommer fra Balkan vil sendes tilbake raskt, ifølge svenske myndigheter. Likevel, når prognosen sier at flere enn 50 000 vil søke asyl i Sverige neste år vil spørsmålene raskt melde seg. Er dette bærekraftig politikk på sikt? Vil de som er kritiske til innvandring få større oppslutning som følge av de høye ankomsttallene?
Løsninger er ifølge svenske myndigheter at asylsøkerne fordeles bedre i Europa. Alle EU-landene og Norge er enige i tanken om en bedre byrdefordeling, men i praksis blir lite gjort. Imens fortsetter det skjeve ankomstbildet. De fleste landene som opplever en sterk økning reagerer med restriktive tiltak. Sverige er et unntak i så måte, i alle fall inntil videre.
