Et av de konkrete forslagene i plattformen til den nye regjeringen er at man vil «levealdersjustere uføres alderspensjon på lik linje med andre pensjonister». I intervjuer i en rekke media sist onsdag begrunnet Torbjørn Røe Isaksen forslaget med at den delvise skjermingen av uføre, som Stoltenberg-regjeringen fikk vedtatt, innebærer en uheldig og urettferdig favorisering av uførepensjonistene. Det er ikke åpenbart at Røe Isaksen har rett, og deler av hans argumentasjon sår tvil om legitimiteten til sentrale elementer i pensjonsreformen.
Det kan være nyttig med en liten oppsummering av bakgrunnen. Levealdersjusteringen er det viktigste innstrammingstiltaket i pensjonsreformen. Den innebærer at pensjonsytelsene fremover vil bli redusert i takt med økninger i den forventede levealderen. For personer født i 1952, for eksempel, vil alderspensjonene bli redusert med 5 prosent, mens prognosene til NAV tilsier at den tilsvarende reduksjonen blir på 10 prosent for personer født i 1960.
Politikerne har i sin argumentasjon for levealdersjusteringen lagt stor vekt på at lønnstakerne kan unngå reduksjonen i årlig pensjon ved å jobbe lenger. Personer født i 1952 trenger bare å jobbe 10 måneder lenger for å oppnå den samme årlige pensjonen som før, mens personer født i 1960 må jobbe nesten til de fyller 69 for å oppnå det samme. Problemet er at uførepensjonistene ikke har den samme muligheten til å kompensere for levealdersjusteringen ved å jobbe lenger.
Det er lett å si seg enig i prinsippet om likebehandling mellom uføre og ikke-uføre i alderspensjonssystemet, men vanskeligere å avgjøre hva det skal det innebære i praksis. Det nye fleksible systemet for uttak av pensjon innebærer at en person som venter med å gå av med alderspensjon til 70 år vil få mer enn 50 prosent høyere pensjon enn en person som går av ved 62 år - også selv om begge har hatt samme lønn gjennom livet og jobbet i like mange år. Spørsmålet er derfor hvem uførepensjonistene skal likestilles med. Her har Stortinget vedtatt i utgangspunktet å likestille de uføre med lønnstakere som går av ved 67 år, men man har samtidig bestemt at opptjeningen av nye pensjonsrettigheter for de uføre skal stoppe allerede ved 62 år. For fremtidige årganger av uføre innebærer det at alderspensjonen blir vel 10 prosent lavere sammenlignet med ellers like lønnstakere som står i jobb frem til fylte 67 år.
Når det gjelder levealdersjusteringen gikk Stoltenberg-regjeringen inn for en delvis skjerming av de uføre i noen år fremover, og ordningen skal siden evalueres i lys av de tilpasninger som gjøres av de yrkesaktive. Løsningen kan fremstå som en form for favorisering, men den kan også sees som et forsøk på reell likestilling ved å gi de uføre kompensasjon for en forventet tilpasning i form av høyere pensjoneringsalder blant de ikke-uføre.
Torbjørn Røe Isaksen har rett i at skjermingen av de uføre kan virke urimelig når man sammenligner to slitne 64 åringer der den ene har vært så heldig å få uførepensjon mens den andre ser seg tvunget til å ta ut alderspensjon i det nye fleksible systemet. Det er gjerne gråsoner mellom det å være syk og frisk, og det er derfor ikke alltid opplagt hvem vi skal holde ansvarlig for sitt valg av avgangstidspunkt og hvem skal vi frita på grunn av sykdom. Men hvis det er riktig, som Røe Isaksen antyder, at mange av de ikke-uføre i realiteten ikke har muligheter til å jobbe lenger enn til 62, 64 eller 67 år, vil det sette et ubehagelig spørsmålstegn ved hele det nye fleksible systemet for uttak av pensjon. Et system der den enkelte selv skal betale for sitt valg av avgangstidspunkt lar seg neppe forsvare hvis ikke denne beslutningen som hovedregel er et reelt og tilnærmet fritt valg.
Skjermingsordningen som Stoltenberg-regjerningen fikk vedtatt og som den nye regjeringen nå vil fjerne, er et kompliserende element i det reformerte pensjonssystemet. Et alternativ, som ikke har vært fremme i debatten, er å la pensjonsalderen flytte oppover i takt med økende levealder - både den nedre grensen ved 62 år og den normale pensjonsalderen ved 67 år. Da ville resultatet i praksis blitt en full skjerming av de uføre, uten at dette fremstår som en spesielt iøynefallende og urimelig favorisering sammenlignet med de yrkesaktive. En slik løsning hadde nok gitt en svakere innsparingseffekt enn den vedtatte ordningen uten skjermingsordning, men den ville sendt et klarere signal til befolkningen om at de av oss som er friske må belage seg på å jobbe lenger når levealderen øker.
