Det siste tiåret har allmennyttige, pengeutdelende stiftelser fått økt oppmerksomhet over hele Europa. De er ikke underlagt markedets krav om inntjening og heller ikke offentlige krav om politisk godkjenning av sine utdelinger.

Stiftelsene har derfor en frihet og en fleksibilitet som blir ansett som viktig i moderne samfunn. Dette prosjektet har underøkt hvordan ledere av pengeutdelende stiftelser ser på stiftelsens strategiske rolle, hvilke funksjoner de ønsker å fylle og hvilke visjoner de har for framtiden.

Prosjektet er gjennomført i 18 europeiske land og har vært koordinert av professor Helmut Anheier ved London School of Economics. Den norske delen har vært gjennomført av Håkon Lorentzen ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo.

For norske forhold viste undersøkelsen at bare få norske stiftelser har en uttalt strategi eller visjon for sitt virke. Mange oppfatter seg selv som private snarere enn offentlige aktører, og synes derfor ikke de behøver å formulere noen strategi. De er lojale mot donors opprinnelige intensjoner, og unngår kontroversielle utdelinger, av frykt for å skade stiftelsens renommé. Noen få stiftelser har formulert et strategisk formål som styrer deres utdelinger.

Norske pengeutdelende stiftelser har to ulike historiske røtter. De eldste stiftelsene har en filantropisk forankring og er grunnet på donors intensjoner om å gjøre gode gjerninger, ofte innenfor rammen av det lokalsamfunnet han levde og virket i. En del nyere stiftelser er forankret i kollektive tradisjoner, som samvirke, sparebank-tanken eller kommunalismen. Historisk står disse tradisjonene et stykke fra hverandre, men i dag er avstandene mindre enn før.

I et internasjonalt perspektiv har de pengeutdelende stiftelsene en vesentlig mer beskjeden plass enn i mange andre land. Forklaringene er dels politiske, og dels at det historisk har vært færre private formuer i Norge enn i andre land. En grunn er også knyttet til nasjonale stiftelseslovgivninger som setter ulike vilkår for å kunne kalle seg en stiftelse. I Norge er selvstendighetskravet sterkere enn i en del andre land, og stiftelsesfeltet blir derfor mindre hos oss enn i mange andre land.